Ranheim Fotball Topp

Til helga er det klart for en debut i Ranheimtrøya. Kenneth Dokken, som ble hentet inn før sesongen, kan endelig iføre seg den blå-hvite drakten. Dokken er Trondheimsgutt god som noen og kan gjerne betraktes som den hjemvendte sønnen. Han flyttet første gang til Trondheim som femåring, da faren, Arne Dokken tok overgang til Rosenborg fra greske Phanatinaikos. Fram til han var 16 år bodde han på Kolstad. Da flyttet familien tilbake til østlandet. Vi har tatt en prat med Kenneth foran Bryne-kampen.

Hvorfor Ranheim?
Overgangen til Ranheim kan betraktes som en start på forberedelsen til livet etter fotballen. Når man spiller i Tippeligaen foregår alle treningene på dagtid. Dette gjør det vanskelig å kombinere med studier. Derfor ble jeg straks interessert da Stig Winsnes tok kontakt sist høst for å få meg over til Ranheim. Nå jobber Kenneth på SFO ved Charlottenlund skole. Til høsten starter han å studere idrett på samfunnsvitenskapelig fakultet ved NTNU. Han har også tatt de første skrittene på vei mot en trenerkarriere, ved å starte på trener 2 kurset.
Som sønn av Arne Dokken fikk Kenneth fotballen inn med "farsmelken". Fotballen har alltid hatt en sentral plass i familien - uten at det opplevdes som press, presiserer han.

Er Ranheim din siste klubb i karrieren?
Jeg har lært seg at man aldri skal si aldri i fotball. Jeg er selvsagt innstilt på fullføre kontrakten med Ranheim, som er på 3 år. Som sagt er oppholdet i Ranheim også en del av forberedelsene på det som kommer etter spillerkarrieren.

Drømmen om å bli utenlandsproff
I en alder av 31 år innser jeg at det toget nok har gått. Det har imidlertid vært nære på ett par ganger. 17 år gammel var han på prøvespill i Leeds, noe som medførte et tilbud om å bli tatt opp i klubbens ungdomsakademi. Han valgte imidlertid å fortsette i Strømsgodset, hvor han ble tatt opp i A-stallen. Debuten i Tippeligaen, som 17 åring, kom faktisk mot Rosenborg, en kamp Godset tapte 0-1. To år senere var han på prøvespill i Panathinaikos, klubben hvor faren, Arne Dokken spilte noen år tidligere. Dette førte imidlertid ikke til kontraktstilbud. Prøvespill med Oldham i 2007 ga samme resultat.   

Overgangen fra Tippeligaen til Ranheim med ca. 500 tilskuere
Jeg innrømmer at det kriblet litt i føttene da jeg så de første Tippeligakampene i år på TV. Savnet av å være i manesjen kan skape en viss abstinens når du ser kampene. Når mandagen kommer, og treningen er i gang er imidlertid den følelsen borte.

Ranheim sammenlignet dine tidligere lag
Det har selvsagt å gjøre med kvalitetsforskjeller at Ranheim spiller i Adeccoligaen og ikke i Tippeligaen. De mest åpenbare forskjellene mellom Ranheim og Odd (min siste klubb) knytter seg til tempoet og spillernes erfaringer. Tempoet på treningene i Ranheim er lavere enn i Odd. Jeg fikk imidlertid en god følelse under kampen mot Follo på søndag. Laget jobbet hardt. Viljen til å stå på er sterk. Spillerne er sultne og har vilje til å jobbe. Spillet på søndag var ikke godt - men vi vant. Utover i sesongen vil det helt sikkert komme kamper hvor vi spiller godt - men likevel taper. Derfor var det viktig å ta med seg tre poeng på en dag hvor spillet ikke var overbevisende.

Vi har mange spillerne med god teknikk. En annen positiv egenskap er at vi behersker å være et angripende lag. Å føre kamper.Flere av spillerne holder et høyt nivå. Spesielt gjelder det Andreas Lindberg, keeperen. Jo Sondre Aas har også imponert meg i vinter. Tom Erik Nordbergs innsats står det respekt av. Daniel og Michael holder også et høyt toppnivå.

Ståpå-viljen gjelder forresten ikke bare spillerne - men også det frivillige apparatet som tar seg av kamparrangementet. Dugnadsinnsatsen sist søndag virket å være svært bra. Utover i sesongen greier vi forhåpentligvis å tiltrekke til oss flere tilskuere utenfor bydelen, både fra resten av Trondheim og begge Trøndelagsfylkene. Spillerne kommer jo fra hele fylket og forhåpentligvis blir dette gjenspeilt hos tilskuerne.

Veien videre
Jeg fortsetter så lenge kroppen holder. Forhåpentligvis i mange år til. Med årene har det blitt litt tyngre å holde oppe trykket i januar og februar. Når sesongen starter er imidlertid treningene de kalde vintermånedene glemt. Når den aktive karrieren er over er målet å bli trener.

Beste spiller du har spilt sammen med
Det må bli John Carew. Vi spilte sammen på G17/18 landslaget og jeg så allerede da at han var noe utenom det vanlige. Tommy Svindal Larsen på sitt beste er også imponerende - og en spiller jeg har lært mye av.

Beste motstander
Den som har gjort sterkest inntrykk på meg er Nicholas Anelka. Han møtte jeg også i en kamp for G17/18 landslaget. Vi tapte 0-5 og Anelka scoret tre av målene. Han var ekstremt hurtig og hadde også en svært god evne til å plassere seg riktig. Ellers har jeg også blitt imponert av Erik Hoftun. Han er en av de få midtstopperne som kunne styre en kamp. Han hadde en imponerende ro og fotballforståelse, noe som ga han en naturlig autoritet på banen.

Beste trener
Her kommer svaret uten nøling: Ståle Solbakken. Han har en meget god taktisk forståelse. En egen evne til å lese spillet. Svært god som kampleder. Hans instrukser går langt utover beskjeder ala "nå må vi stå på gutter". Han er svært flink til å se posisjonelle feil. Landslaget vil utvilsomt få stor nytte av han. Jeg har også lært av Dag Eilif Fagermo og Ronny Deila. For meg fungerte de først og fremst som gode diskusjonspartnere.  

Kenneth Dokken som spiller
Fotballforståelsen er nok mitt viktigste våpen. Jeg tenker hele tiden på å skape noe. Svakheten er at jeg er treg i beina. Det har jeg forsøkt å kompensere gjennom å utvikle spilleforståelsen. Oppfatte situasjonene raskere slik at jeg kan ha valgene klare - gjerne før jeg får ballen. Disse egenskapene illustrerer også hva jeg kan tilføre Ranheim. Vi forsøker primært å angripe raskt - men noen ganger er det nødvendig å bremse farten framover. Av og til må ballen flyttes sidelengs eller tilbake for at rommene framover skal åpne seg. Her bør jeg også kunne bidra med noe i Ranheim.   

Episoder fra karrieren
Høydepunktet var semifinalen mot Bodø Glimt i 1997, som brakte oss til cupfinalen. Dette på tross av at det "bare" ble plass på benken i selve finalen. I tillegg har jeg vært med på fire opprykk. Med HamKam, Odd og Strømsgodset til Tippeligaen. Med Hønefoss til Adeccoligaen.

Min morsomste opplevelse var under kvartfinalen mot Haugesund på vei mot cupfinalen. Lasse Olsen bragte oss i ledelsen med en scoring like før slutt og stormet umiddelbart til tribunen foran lagets supportere for å feire målet - med resten av laget på slep. Der sto han og tok i mot hyllesten da de andre spillerne ankom. 17-årige Dokken, som da var byttet ut, ville selvsagt ta del i feiringen og kastet seg over målscoreren. Problemet var imidlertid at i det øyblikket unge Dokken forlot bakken, bøyde Lasse Olsen seg framover for å ta i mot hyllesten fra supporterne. Istedenfor et mykt møte med ryggen til Olsen, fortsatte unge Dokken luftferden framover - med fjeset først - til noe som ble et blodig og brutalt møte med tartandekket på Haugesund stadion.        

Episoden under semifinalen  mot Ålesund
Den verste opplevelsen var selvsagt episoden under fjorårets semifinale, mellom Odd og Ålesund, hvor han
sparket ned Ålesunds Johan Arneng. Hendelsen har fått enorm oppmerksomhet i ettertid. Filmsekvensen, som
ligger på YouTube har fått over 600,000 treff, noe som taler sitt eget språk.
Problemet har ikke vært ikke trykket utenfra - men min egen skuffelse over meg selv. Angeren.
Forløpet til episoden var en kollisjon mellom de to da Kenneth var på vei inn i Ålesunds 16 meter, ivrig etter å bringe balanse i regnskapet. Odd lå da under med 0-1, og kampen nærmet seg slutten. Der og da trodde jeg først at Arneng satte ut albuen bevist. Samtidig var jeg skuffet over at kampen ikke gikk vår vei. Jeg hadde forventninger om å nå til Ullevål, men begynte å innse at det antakelig ikke ville ble noe av.

Da jeg ble intervjuet etter kampen og fikk sett episoden på TV-skjermen begynte det å gå opp for meg hva som egentlig hadde skjedd. At Arneng ikke forsøkte å stoppe meg bevist. Etter å ha dusja og skiftet kom reaksjonen. Skuffelen over meg selv og hva jeg hadde gjort. Oppmerksomheten om episoden i ettertid har jeg ikke hatt problemer med. Filmsekvensen på YouTube må jeg bare akseptere. Jeg har ikke følt noe behov for å "grave meg ned". Det har imidlertid vært kjedelig å måtte stå over syv kamper, ikke bare for meg men også for klubbene. Dette rammet Odd, men også Ranheim siden han jo hadde to kamper igjen å sone etter fjorårssesongen. Derfor fikk vi altså ikke sett Dokken på banen mot Sogndal og Follo.

Kommende søndag har imidlertid straffen på syv kamper blitt historie. Vi ønsker Kenneth Dokken velkommen på banen.