Ranheim Fotball Topp

Lever i en drøm, en vill en.."  er en kjent strofe fra debutalbumet til Dum Dum Boys fra 1988. Den samme følelsen sitter jeg igjen med etter debutsesongen til Ranheim i Adeccoligaen. Det har vært en drøm og den har vært vill, og underveis har jeg undret meg på om sesongen har vært fiksjon eller om dette virkelig har skjedd.
 
Nå kunne jeg brukt årets siste blogg til og hylle sesongen 2010, og snakket om alt vi har fått oppleve i den ville drømmen. Men det viker fra ett av suksesskriteriene fra i år som går på og ikke se seg for lenge tilbake. For helt ærlig, vi går oss nesten blind i ros om dagen, og alle vi treffer gir oss en bamseklapp på skulderen. Det krever ryggrad for å tåle slik!
 
Jeg velger heller å bruke årets siste blogg til å se på Dum Dum Boys perioden da de slo igjennom, og se likhetene til vårt "gjennombrudd". Ikke misforstå. Jeg skal ikke se Ranheim som fotballens Dum Dum Boys, fotfestet er fremdeles i behold.
 
Dum Dum Boys hadde vært et band lenge før de slo igjennom, Prepple ble en del av bandet så sent som i 1979. Den gang het de Wannskrækk og ble husket som bandet som gjorde alt feil. Komisk nok var det dagens Ranheimspeaker Terje Walther som stemte gitarer og bass for bandet i deres spede begynnelse. Wannskrækk hadde mye ambisjon og masse sinne, men noe stor suksess ble det ikke. Ranheim har også vært et fotballag lenge, og det har heller ikke manglet på ambisjon eller intensitet. Problemet til Ranheim på 70, 80 og deler av 90 og 2000- tallet var bare at laget hadde en lei tendens til alltid å bli nummer to.
 
I 1985 gjorde Wannskrækk noen grep for å få fart på sakene. Bandet endret navn til Dum Dum Boys og det ble besluttet å synge på norsk bokmål. I 2006 plukket Rosenborg ut Ranheim til å bli deres samarbeidsklubb. Sesongen 2010 hadde aldri blitt en suksess uten den avgjørelsen. Uten de nødvendige endringene gjort kort tid etter Wannskrækks avskjedskonsert på Skansen, hadde ikke Dum Dum Boys blitt den bautaen bandet i dag er i norsk rockehistorie.
 
Årene 1986/87 gir Dum Dum Boys ut EP`ene "Sorgenfri" og "Bapshuari" uten den helt store responsen. Det samme gjelder Ranheim i årene 2007 og 2008. Laget spiller bra, men noe opprykk blir det ikke. Rosenborg har gitt samarbeidsprosjektet tre år, og to år av samarbeidet har ikke gitt ønsket resultat.
 
Det Dum Dum Boys kanskje har manglet på de to første egenproduserte EP`ene er en skikkelig produsent. Når bandet går inn i Nidaros studio for å spille inn "Blodig alvor na na na na" under plateselskapet CBC, er det med produsent Roger Valstad bak spakene. Ryktene og historien forteller at bandet blir drevet til vannvidd av en perfeksjonist av en produsent. Bandet kan bruke flere dager på små "uviktige" partier bare for at helheten skal bli så perfekt som mulig. Resultatet av platen gir spellemannspris og gode salgstall. Det store gjennombruddet kommer ikke før på neste plate. For det er LP nummer to "Splitter pine" som gir Dum Dum Boys det helt store gjennombruddet. Og det med den samme Valstad som perfeksjonisk produsent.
 
Da Ranheim skulle begynne på år tre av samarbeidsprosjektet, var kanskje en skikkelig "produsent" det som hadde vært mangelvare. Inn kom Per Joar Hansen. En perfeksjonist av en trener som krevde fullt fokus på hver eneste trening, og på alle små detaljer. Første sesongen ga opprykk og gode skussmål. Gjennombruddet skulle ikke komme før i 2010 og det med den samme Hansen som "produsent".
 
Forventningene til Dum Dums tredje LP var store. For første gang ble bandet utsatt for forventning og skulle forsvare et godt stykke arbeid. Fremdeles var perfeksjonist Valstad produsent, og bandet forsatte å bruke mange dager på "uviktige" partier slik at helheten skulle bli så god som mulig. Platen "Pstereo" gir bandet den tredje spellemannsprisen på like mange år i klassen rock.
 
Neste år blir vi i Ranheim for første gang utsatt for forventning. Vi skal forsvare et godt stykke arbeid fra 2010, og prestasjonene fra årets sesong vil være målebegeret til neste sesong. Jeg håper virkelig vi har med samme "produsent" neste år. Og jeg håper de fleste i orkesteret tar et år til i Adecco-ligaen. Jeg tror faktisk at vi har en mulighet til å levere et "Postereo" album. Men det krever den samme perfeksjonismen fra alle sammen, ellers kan det bli en skuffelse.
 
Til slutt. Da Dum Dum Boys gjorde "come back" i 2003 spurte en reporter bandet om det var like moro nå som på den tiden de slo igjennom? Svaret hun fikk var at det var først nå det var moro. I perioden de slo igjennom var det for mye hue i taket og tenner i tapeten. Det var først med "come backet" de hadde muligheten til å nyte suksessen. Det samme sier Christer Basma til oss i Ranheim.  Det er først nå han ser gleden av alt fotballen har gitt han. Mens han enda var aktiv var det kun fokus på treningsarbeid og prestasjoner. Og det var aldri rom for å sette seg ned og klappe seg selv på skulderen. Jeg tror nok Åge Aleksandersen sier det sammen. Kan aldri tenke meg at han synes perioden rundt "French Only" "Ramp" og "Dains Me Dæ" er like moro som nå. Men det var i den perioden han la grunnlaget for sin lange gode karriere.
 
Så fra alle oss i Ranheim, parolen neste år blir; Vi skal slite, stå på og ikke nyte et sekund. Det gjør vi først etter endt karriere. Men da skal vi virkelig nyte!!