Vi fortsetter serien hvor personer som har vært involvert i A-laget denne sesongen deler sine refleksjoner etter sesongslutt med oss. Denne gangen er turen kommet til assistenttrener Otto Ullseth.
Vi sier med en av sportsjournalistikkens superklisjeer: ”Så var Ranheims fotballgutter tilbake i hverdagen igjen”. 17-18 kailla i Abra-hallen i går kveld, noen nye, for å vise seg fram, noen fraværende, som (angivelig) trente på Impuls for å rehabilitere. Samlet inntrykk: En halvslapp gjeng. En gruppe som hadde mistet noe av trøkket og gløden den hadde i overmål for bare ei uke siden.
I et drøyt halvår har vi løftet oss etter håret. Nå har vi sluppet det taket. Gutta er slitne nå. Vi behøver å puste på ei stund. Kanskje har hele klubben, hele miljøet, Forza-gjengen og alle andre også et behov for det? Ikke umulig.
Men farlig.
Det er snart desember. Det er snart ny sesong. Hvem skal vi spille treningskamper mot? Hvordan blir stallen satt sammen? Hva lærte vi av evalueringa av årets sesong? Mange spørsmål. Noen svar.
Nå er vi der Strindheim har vært (to ganger, minst) og knapt nok det. Nå er vi der Nardo var, og Byåsen. Vi vet hvor de klubbene er i dag.
På én måte kan en si: Det er nå det starter. Én ting er å komme seg opp – og ta nivået i en ny divisjon. Det er litt som Nils Arne Eggen med rette sier: Det er mange som kan bli seriemester. Det er ikke mange som klarer å gjenta det.
Det er mange som har prestert omtrent som vi har gjort i år, uten å klare å gjenta det. Vi føler oss alle litt tomme nå.
Måtte ikke den følelsen vare for lenge, helst ikke lenger enn noen svært få dager.