Få av oss kain bli kaptein, men mang kain bli nå stort!

Åge synger i Dekksgutten om at ‘få av oss kain bli kaptein, men mang kain bli nå stort, og dekksgutt e æ rank å stolt, og mytji fikk æ gjort!’ Du ble riktig nok kaptein, Mads, men du er dekksgutten som ble igjen og la ned et liv med Ranheim. Du vant aldri en tittel som mange mesker seg med. Glem pokaler og titler. For meg vant du den største pokalen; du valgte et liv med Ranheim, et liv der du vant alle titler som ikke handler om pokaler.

Rundt regnet 5000 treningsøkter i treningstøy med Ranheim-logo. Nesten 400 toppfotballkamper med blå drakt. Hver av treningsøktene og kampene med 100% tilstedeværelse, definering av standard for kvalitet, oppofrelse og dedikasjon. Hver og en av kampene vil jeg nesten sammenligne med en boksekamp. Du har alltid tatt det ekstra løpet, motstandere landet rundt som har hatt ballen har kjent litt ekstra på at de hver gang må gjøre rett valg hurtig nok. Alternativet har vært å kjenne deg smelle til, og det har de aller flest fått kjenne ofte. Du har tatt så mange dueller, og vunnet de fleste, og de du kom litt for seint til har du fullført likevel. Motstanderen har aldri fått hvile. Nesten 400 boksekamper koster, det er nesten naturstridig å klare dette – men du gjorde det. Nå har kroppen fått sin siste smell, og du skal med all mulig stolthet ta med deg en av landets flotteste fotballkarrierer og vite at den du er og det du har gjort er helt der oppe i norsk fotball.

Du skulle bare innom en tur. Turen ned fra Tromsø til studier og toppfotball med Ranheim. Ingen visste, den dagen du gikk inn i den nedslitte garderoben på Ranheim, at dette skulle ende med 13 sammenhengende sesonger i klubben. Jeg fulgte deg de første årene fra utsiden, jeg var sørafor i jobb og lot meg begeistre av den hardtarbeidende og målfarlige midtbanespilleren til Ranheim. Da jeg begynte i Ranheim 3.november 2015, var det med respekt jeg hilste på deg. Allerede da en markant skikkelse i norsk toppfotball. Den gang da og nå handlet det ikke om at du hadde den den høyeste stemmen eller behov for å bruke mange ord. En naturlig autoritet som alltid har latt handlingene snakke. Første trening i januar hvert år: Mads Reginiussen alltid i fysisk toppform, best på trening og satt standarden som alle de andre må strekke seg mot fra dag 1. Mads har vært en av de største spillerutviklerne i Ranheim. Det er mange av de unge, eller de som har vært innom og gått videre, som skal sende en varm takk til Mads. For gjennom å få trene og spille med Mads har mange spillere fått god utvikling, som ikke nødvendigvis hadde skjedd uten Mads.

Vi fikk vind i seilene inn i kvaliken i 2017. Vi reiste ned til Mjøndalen som stor underdog, med seier ville vi møte Sogndal i avgjørende kvalik om spill i Eliteserien. Det var kaldt og det ville kreve noe ekstraordinært for å slå Mjøndalen på bortebane. Ved ankomst stadion, i garderoben, du begynte å legge litt tape på ankelen. Jeg spurte deg om du hadde visualisert noe som ville avgjøre kampen. ‘Jeg ser for meg det angrepet der jeg kommer på løp bakfra, ballen slippes til meg, jeg kommer gjennom og scorer’. Det var det som skjedde. Vi var stolte den kvelden, og enda stoltere ble vi da straffekonken mot Sogndal sikret opprykk. Du rykket opp med Ranheim, og mer skulle komme.

3.mai 2018 på Lerkendal. Tidenes best besøkte lokalderby i norsk fotball. Vi var gode, men RBK tok ledelsen. Vi ga aldri opp. Og selvsagt tok du frem signaturen din og sørget for ellevill jubel. Da innlegget til slutt kom fra høyre hadde du kommet bakfra på løp inn i boksen, mellom stopperne. PANG med panna, ballen fluktet seg inn i øverste nettmaske. 1500 Ranheim-supportere på bortefeltet eksploderte. Og halve Lerkendal klappet også. Mads Reginiussen scoret på Lerkendal, vi har bildet av scoringen på veggen – men ikke minst har vi videoen i hodet og hjertet for evig tid.

Du var så markant i Eliteserien våren 2018, dominerte og scoret mange mål. VG begynte å stille spørsmål om dette kunne være noe for landslaget. Ja, sa jeg. Men det skjedde ikke. RBK ringte meg på sommeren. De ville ha deg. Vi hadde den respekten for deg som også innebar at vi aldri ville stå i veien for en drøm du måtte ha. Det var ikke noe særlig med økonomi for oss i tilbudet fra RBK, men dette handlet om at vi ville la deg få muligheten. Jeg ringte deg og sa vi var enig med RBK og at du nå kunne bestemme selv. Den telefonsamtalen tok jeg med deg mens jeg kjørte bil, antagelig gjorde jeg det slik for å ikke la meg bli for emosjonell. Da jeg la på måtte jeg kjøre til siden og ta en stopp. Tårene kom, jeg ville ikke at Ranheim skulle miste deg – men visste samtidig at vi måtte la deg få muligheten. Du ringte tilbake ei stund senere. Jeg var forberedt på at det handlet om å takke hverandre for samarbeidet. Men du sa: ‘Faan, Frank. Jeg vil være i Ranheim. Dette er kubben min, jeg spiller med kompisene mine og jeg er kaptein i Eliteserien. Å risikere å skulle spille for RBK 2 borte mot Buvik mens kompisene mine går ut og banker lagene i Eliteserien, nei, det betyr mer for meg å være i Ranheim’. Da kom det noen nye tårer.

Vi har stått i det sammen gjennom nedrykk, motgang, nedturer, konflikter, oppturer, seire. Uansett hvor jeg har reist i Norge har alle fotballfolk jeg har snakket med trukket frem èn mann: Mads Reginiussen. Våre motstandere har på mang et kampmøte brukt tid på å snakke om hvordan stoppe Mads Reginiussen. De klarte det nesten aldri. Smell etter smell, liggende nede, men alltid reist seg. Alltid klar til neste kamp. Garantist for at laget skaper sjanser, tar løpene som åpner for lagkameratene, og år etter år på rett plass i boksen – som har ført til ca 10 mål hver sesong.

Anja og tre flotte barn skal få deg enda mer hjemme nå. Uten at det kommer en kamp til helga. Som i så mange år har betydd at forberedelsene med mat, hvile, rutiner må skje på den måten som gir Ranheim størst sjanse til 3 poeng. Ikke nødvendigvis så familievennlig, men hele familien Reginiussen har blitt en del av Ranheim og det er vi veldig takknemlige for. Om noen år skal vi se en ny Reginiussen i den blå drakta.

13 år i samme klubb hører til sjeldenhetene. Mads Reginiussen er en klubblegende og i norsk sammenheng helt der oppe blant de største. Du fikk gjort utrolig mye, Mads. Rank og stolt. Det har vært en stor ære å få dele arbeidsplass med deg i 8år. Takk for at du har spilt en helt instrumentell rolle på veien mot at Ranheim er det Ranheim er i dag.

Jeg går opp i rett og hilser deg, Mads. En av de aller, aller største. Og jeg håper så mange som mulig kommer på kamp mot Kristiansund 28.oktober for å hylle deg.

Frank Lidahl