Hvil i fred, Roar!

Det var med stor sorg vi i går mottok beskjeden om at Roar Aune har sovnet inn etter lang tids sykdom. Det varme smilet, evnen til å få andre til å le og føle seg vel, den gode røverhistorien – fortalt med innlevelse og overbevisning – men ikke nødvendigvis heeelt sann. Eller den riktige vitsen under et sosialt treff som fikk alle til å senke skuldrene. Samhold og fellesskap, en kulturbygger gjennom å være seg selv hver dag. For en mann og ressurs du har vært for klubben i mange år, Roar!

Vi kommer tett på hverandre i en fotballklubb. Og de som kommer tettest på alle er antagelig materialforvalterne. Roar valgte å bruke av fritiden sin til å utføre helt kritiske oppgaver i en fotballklubb, på frivillig basis uten godtgjørelse. Flere tusen timer, bare for å sette det i kontekst. Roar tok en rolle rundt A-laget i Ranheim allerede i 1992. Noen år borte fra klubben, tilbake for fullt i en sentral rolle i det frivillige ‘matrik-teamet’ da Ranheim hadde blitt en del av toppfotballen. Spillerne elsket Roar, det gjorde alle andre i og rundt klubben også. Som matrik var han der for spillerne, la til rette, var i forkant og visste hva hver enkelt spiller hadde behov for. Enten det var utstyr, ei varm hånd eller en god historie. Vasket treningstøy og drakter gjorde han også, Roar fleipet med at jeg ikke måtte si det til noen at han kunne gjøre det.

Så ble du syk, Roar. Men du var tydelig fra dag 1 på at dette skulle du klare. Dette skulle du klare sammen med familien din og klubben som medspillere. Du sluttet aldri som materialforvalter, du tok noen fridager. Og meldte friskt at alt var i rute og at det bare var et tidsspørsmål før du kom tilbake. Og du kom tilbake, på jobb hver tirsdag. Alle gutta elsket å ha deg tilbake, sjansen for 3 poeng syntes alltid å være litt større om du var i nærheten med hele deg. Du var på de fleste kampene i fjor, nervøs og spent på hvordan det skulle gå. Satt gjerne inne i spillertunnelen, alltid en high five og en klem etter seier. Og alltid noen oppmuntrende ord etter et tap.

Det kom et tilbakeslag, det ble tyngre. Jeg tror vi alle skjønte hva det betydde, men vi fokuserte på at det blir bra igjen. Din tro og overbevisning var på et så utrolig høyt nivå. For en kamp du har kjempet, med dine aller nærmeste som fantastiske støttespillere. Vi vil savne noe når dommeren blåser i gang første hjemmekamp. DEG, Roar.

Men vi har med oss hele deg ut på banen. Vi har med oss den gode følelsen du har vært med på å skape i Ranheim. Ingen av oss vil kunne fortelle historier slik du kunne, men vi lar oss inspirere av smilet, latteren og humøret ditt. Og vi vet at når vi vinner den første kampen, så er den seieren til deg.

Vi lyser fred over ditt minne. En ekte hedersmann har forlatt oss. Takk for alt du gjorde for Ranheim, Roar. Og takk til din familie for at vi fikk låne deg i så mange timer, våre tanker og gode ønsker går til den nærmeste familie.

På vegne av alle i Ranheim Fotball,

Frank Lidahl